Jeg driver i aften og tænker og strider,
Jeg synes jeg er som en kantret Båt,
Og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider,
Så ser jeg mig ingen Råd.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Så stanser jeg virkelig heller Striden
Og ganger til sjøs med min pinte Sjæl.
Der finner nok Verden meg engang siden
Så bitterlig druknet ihjel.
Men hvis skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.
I drift in the evening, thinking and struggling,
I think I'm like a capsized Boat,
and though I lament and though I suffer,
still I see no Solution.
But why should I be so hard betrodden?
In a hundred years everything is forgotten.
So then I sooner put an end to the Struggle
and go to Sea with my paining Soul.
The world will find me there sometime later
so bitterly drowned to death.
But why should my end be so rotten?
In a Hundred years everything is forgotten
Cap comentari:
Publica un comentari a l'entrada